I løpet av de siste ti årene har staten støttet antimobbeprogrammene med nesten 50 millioner kroner. Nå anbefaler Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet å avvikle all pengestøtte til programmene. Direktoratet anbefaler også at «staten demper sin omtale av programmer som et viktig virkemiddel i kampen mot mobbing og for et godt læringsmiljø», skriver Dagsavisen.

Årsaken til at skolemyndighetenes snur, er en rapport Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) har gjort på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet.

Forskerne fant ut at programmene ikke gir effekt på omfanget av mobbing, og heller ikke gir effekt på endringer i omfanget av mobbing over tid. – Når vi skiller mellom skoler som bruker programmer og de som ikke gjør det, finner vi ingen forskjeller i gjennomsnittlig omfang av mobbing. Det er stor variasjon i omfanget av mobbing, uavhengig av om skolene bruker programmer eller ikke, sier Nils Vibe, en av forskerne bak rapporten.

Konklusjonen til NIFU overrasker ikke. Vi har gjennom virksomhetsanalyser av skoler sett at antimobbeprogrammer har hatt et meget stort fokus i skolen. Skolene har imidlertid ikke kunnet dokumentere verken bedre læringsmiljø, høyere trivsel, bedre læringsresultater eller mindre mobbing. Det kan virke som om at programmene i en viss grad greier å holde eventuelle problemer under kontroll. Problemet blir imidlertid at så fort man slapper av så blusser problemene opp igjen. Det blir litt som med medisin mot AIDS, det holder sykdommen i sjakk men man blir ikke frisk. Spørsmålet for skolen må da bli, er den medisinen vi putter på riktig medisin eller burde vi se oss om etter en annen type ”behandling”. Vi skal nå ha med oss 48 lærere og førskolelærere til New Zealand. Der vil vi blant annet se noe de kaller ”catch them beeing good” hvor fokus er på de som gjør de riktige tingene og ikke de som driver med uønsket adferd. Det blir omtrent slik idrettspsykologer arbeider med utøverne, ingen blir bedre av å høre hva de gjør feil, fokus skal være på det de gjør bra og på ”arbeidsoppgavene”. Det er dette som kalles positiv ”priming”. Programmet PALS har noe av dette i seg, men her er det satt inn i en helt annen setting og det er ikke et ”program” – det er bare ”sånn gjør vi det på vår skole”. 

Men så klart, mobbing og antimobbing er et følsomt tema. For det første er det en rekke personer og institusjoner som lever godt av å selge mobbeprogrammer. I enkelte tilfeller må man jo også bli både sertifisert og re-sertifisert, så her er det store beløp og mange ulike agendaer det snakkes om.        

I tillegg er det ikke politisk korrekt å stille spørsmål ved gamle sannheter. Det fikk arbeidspsykologen Jan Atle Andersen merke etter at han stilte spørsmål ved noen av definisjonene på mobbing i arbeidslivet i en artikkel i Bergens Tidende forrige uke. 

Det viktigste blir vel at vi tør å stille spørsmål ved oppleste sannheter, virker dette slik det burde? Og hvis ikke, finnes det en annen innfallsvinkel vi kan prøve? Det er et amerikansk ordtak som går som følgende; If you continue to do what you’ve always done, you’ll continue to get what you’ve always got! 

Les mer i Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article514035.ece

Les mer i BT: http://www.bt.no/forbruker/helse/–Mobbeproblemets-missing-link-1252467.html