Dette var overskriften (i krigstyper) på Dagbladets forside lørdag 19. desember. Svaret var innføring av læringsstiler. Hadde bare verden vært så enkel!
Både Howard Gardners Mange Intelligenser og Rita og Ken Dunns Læringsstiler kan ha noe for seg, men de er jo bare en liten del av et stort bilde. Gode elevresultater avhenger av mye mer enn bare løsrevne metoder.
Vi har møtt skoler, ja hele kommuner, som har satset alt sitt utviklingsarbeid gjennom mange år på at nettopp Mange Intelligenser og Læringsstiler er veien til en bedre skole. Vi er av den oppfatning at det finnes så mange flere biter i puslespillet.
For noen år siden på en skole i Auckland, New Zealand, fikk vi et innsyn i hvorfor nettopp skolene på New Zealand gjør det så mye bedre enn norske skoler på for eksempel PISA undersøkelser. Denne skolen var, som de fleste andre skoler på New Zealand, dekorert til det nesten ugjenkjennelige med elevarbeider på vegger og i taket, og, ikke minst, en rekke ulike metoder og verktøy som hang sirlig samlet på veggene. Der hang laminerte plakater med Blooms taksonomi, laminerte plakater med Action Learning (Handlingslæring), Art Costas Habits of Mind, Edward de Bonos gule, røde, svarte, grønne, hvite og blå tenkehatter – selvsagt laminert de også. I tillegg hang det framme minst 20 – 30 andre ulike læringsstrategier og læringsverktøy. Det eneste vi ikke så var Dunn og Dunns Læringsstiler! Vi måtte jo bare spørre – var det noe vi visste om i Norge som de ikke kunne på New Zealand? Men neida, de kjente til både Mange Intelligenser og Læringsstiler. Men, som denne læreren forklarte oss – ”elevene trenger ikke nødvendigvis å kjenne til dette – det viktige er at jeg som lærer gjør det. Det er jeg som må tilrettelegge undervisningen på bakgrunn av det jeg blant annet vet om MI og læringsstiler. Det er min jobb å gi elevene ulike og mange nok læringsstrategier slik at det treffer alle. Men dette er jo bare ett element i hvordan jeg arbeider og det henger jo nært sammen med alt det andre vi gjør og det vi tror på.”
Gjennom serien Blanke ark ble vi presentert for én (eller skal man si to) metode(r) for å få skoletrette barn ”på rett kjøl”. Nå er det NRK som kaster seg frampå med serien Klasse 10 b. I forhåndsomtalen står det:
Kan man heve en svak skoleklasse ved å sette inn noen av Norges dyktigste pedagoger og gi dem et ekstremt høyt mål? Klasse 10 b ved Sten-Tærud skole i Skedsmo kommune har tatt utfordringen. I løpet av vårsemesteret skal de gå ut fra grunnskolen som en av de beste klassene i landet.
Det skulle ikke forundre oss om de ikke vil lykkes, men gir dette et riktig bilde av virkeligheten? De vanlige lærerne skal ut og inn kommer ni håndplukkede (!) pedagoger.
Gir disse TV-seriene en løsning på hvordan vi skaper skolevinnere? Som et apropos kan det jo nevnes at en av de kommunene som har satset tyngst på Læringsstiler fortsatt ikke kan påberope seg en særlig vekst i skolenes resultater – og det etter snart ti års utprøving av metoden!
Hvor er hokuspokus oppskriften?