Følgende kronikk er hentet fra Kommunal Rapport uke 38.

Grunnlaget for alt kvalitetsarbeid er analyse av nåsituasjon
og fakta. Og aldri har vi vel hatt tilgang til så mye fakta som vi kan velge å
forholde oss til som akkurat nå?! I skolen, som jeg kjenner godt til, har vi
for eksempel elevundersøkelser, foreldreundersøkelser,
medarbeiderundersøkelser, hms-undersøkelser, nasjonale prøver, PISA- PIRLS- og TIMSS
undersøkelser, ESPAD- og OECD undersøkelser – bare for å nevne noen!

Men en ting er å ha fakta, en annen ting er å vite hvordan
vi kan bruke dem og hva vi skal bruke dem til! Hvordan står det egentlig til
med analysekompetansen rundt om i kommune Norge? Jeg skal ikke uttale meg om
andre sektorer, men for skoler og barnehager er det dessverre en lang vei å gå
før man kan si at ledere og ansatte er i stand til å bruke alle de dataene man
nå sitter inne med. Analysekompetansen er rett og slett for dårlig!

Det får meg til å tenke på følgende historie fra andre
verdenskrig, som vi ofte bruker for å eksemplifisere hva analysekompetanse kan
bestå av.

Etter at Slaget om Storbritannia var over, begynte det
britiske flyvåpenet å komme på offensiven. Det betød blant annet at de sendte
armadaer av bombefly mot Tyskland. Tapene av fly var imidlertid enorme og i de
engelske flyhangarene var det hektisk aktivitet. Alle kulehull i flyskrogene
ble talt og registrert. Noen områder var så gjennomhullet at flyene knapt hang
sammen da de landet. Områder hvor det var spesielt mange hull ble forsterket
med tykkere plater. Til tross for at flyene nå var forsterket på områder som pleide
å bli spesielt gjennomhullet, kom det alt for få fly tilbake til flybasen. Av
totalt 7000 Lancasterbombefly ble rundt halvparten skutt ned. Da var det at man
plutselig forsto at man kanskje hadde analysert feil. Kanskje de områdene på
flyene som trengte å forsterkes var de områdene hvor det IKKE var kulehull?
Kanskje var det de skadefrie områdene på de flyene som kom tilbake som var
gjennomhullet på de flyene som IKKE kom tilbake?! De turte å snu analysene sine
på hodet, de våget å satse på en uprøvd metode og de lyktes med å få langt
flere fly tilbake.

Og kanskje er det slik med måten vi er vant til å analysere
et problem på – vi ser etter områdene med flest “hull”. Svarene ligger i dagen
og venter på oss – og vi griper sjansen begjærlig. Hvor ofte tør vi å snu en
sak på hodet og se etter områdene “uten hull”?

Statoil gjorde nylig det! De gjorde et av historiens største
oljefunn på norsk sektor etter eget utsagn “å ha snudd hele tankegangen på
hodet….vi turte å tenke annerledes”.

Noen som etter mitt syn så etter “kulehull i flyskroget”,
var de som i løpet av sommeren analyserte mobbeproblematikken i skolen. Barneombudet
gikk i juni ut i riksmedia med et forslag om å sparke rektorer på skoler hvor
man ikke fikk kontroll på mobbeproblematikken. “Rektorer må sparkes fra jobben
når de ikke leverer et trygt skolemiljø. Det må få konsekvenser når man ikke
tar tak i problemene og løser dem innen en frist”, uttalte fungerende
barneombud Knut Haanes til Dagsvisen.  Lederen av Foreldreutvalget for Grunnskolen
(FUG) fulgte, fortsatt i følge Dagsavisen, opp med “Barna våre er rettsløse i
skolen. Det virker som at vi leverer ungene til en institusjon som utsetter dem
for alvorlig fysisk og psykisk skade. Hadde dette skjedd i hjemmet, ville
barnevernet grepet inn. Når skolen svikter, skjer det ingenting”.

Det er helt klart at skolen har et stort ansvar for at
elever ikke blir mobbet, men skolen har vel ikke hele ansvaret? Så sant mobbing ikke kommer fra skolens egne
ansatte, bør løsningsmodellen være adskillig mer mangefasettert enn den
Barneombudet presenterer. Hør bare her hva en rekke norske mobbeundersøkelser
viser;  – 20% av alle barn blir mobbet på
nettet og det er flest jenter som både mobber og blir mobbet.  – 25% av barn mellom 9-12 år har en profil på
Facebook. (Nedre lovlige aldersgrense for Facebook er 13 år(!)).  – Det er dobbelt så mye mobbing på skoler med
mange minoritetselever som på skoler med en mer homogen elevmasse.  – nesten halvparten av alle homofile gutter
blir mobbet, men samtidig svarer 52% av homofile gutter at de mobber hver uke
eller oftere. Til sammenligning er det bare 10% av de heterofile guttene som
svarer det samme i undersøkelsen fra Senter for atferdsforskning.

Tør vi også å se på områder uten “kulehull” eller er vi bare
ute etter de til enhver tid politisk korrekte analysene? Hørte jeg noen nevne
foreldrenes rolle?